Historien gjengitt med samtykke.
Sent mandag kveld kom jeg inn på personalrommet der jeg jobbet og oppdaget til min forferdelse at en av mine kollegaer satt og strigråt.
Jeg satte meg ned på kne ved siden av, la en hånd på kneet og spurte forsiktig om det var noe jeg kunne gjøre for henne. Mellom hikst og grått fikk hun frem at det var gledestårer og at hun var så uendelig takknemlig.
Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, satte meg ved siden av henne og ga henne litt tid til å komme seg.
Det første hun sa var «det var til og med te» i matkassen. Jeg skjønte like lite og svarte litt undrende «så bra».
Så kom historien om en hverdag med tre barn hvor ingen av de voksne fikk fast 100% jobb, aktive barn, et samfunn som krevde mer og mer og som samtidig ble dyrere og dyrere og hvordan de slet med å få pengene til å strekke til. Med alle regninger betalt hadde de 2912,- på konto som skal rekke til neste lønningsdag 12.januar.
De ble tilbudt hjelp for litt over tre år siden fra uventet hold og etter litt overtalelse takket de ja, og i høytider som jul og påske, samt til sommeren får de hjelp til å komme litt ovenpå og i kveld hadde de fått «litt» hjelp igjen i form av en matkasse med 7 julemiddager, potet, grønnsaker, brød, tørrmat, julepålegg, fenalår, spill, julekaker, julestjerne, godteri til julestrømpene, brus og forbruksvarer som pasta, vaskemidler, tannbørste og tannkrem osv. Det var i tillegg en julegave til hver av barna og te til henne. Hun hadde ikke tatt seg råd til å kjøpe en pakke te på mange år.
Man blir noe satt ut av slike historier, man hører om folk som sliter og selv om man forsøker å tenke seg om vet man liksom ikke om noen i kretsen sin som er i denne kategorien.
Men de er der, og de er utrolig gode til å holde på fasaden.
Vi ble sittende å prate i flere timer denne mandags kvelden og arbeidsdagen var over for lenge siden da vi brøt opp.
Jeg ble noe klokere, full av beundring både over de som står i det og aldri gir opp, men også stum av beundring for de som velger å bruke av sin fritid til å hjelpe andre.
Hun, forhåpentlig litt lettere til sinns som for første gang hadde pratet med noen «utenforstående» og mye bedre til mote som viste at hun kom hjem og kunne fylle mat- og kjøleskap.
Det hele startet med at de ikke hadde råd til å betale treningsavgiften i håndballklubben hvor mellomste datteren spilte, og far sendte da en mail og meldte henne ut av klubben og samtidig spurte om å få refundert kontingenten som de nettopp hadde betalt. De ble oppringt samme kveld av en fra klubbens ledelse som fortalte om klubbens inkluderingsprosjekt, som la frem flere forslag til løsninger om det var slik at de ikke hadde råd til å betale og spurte samtidig om hva som måtte til for at datteren skulle fortsette i klubben.
Datteren spiller ennå, lillesøsteren også og familien er så glade for at de turte å si JA til hjelp fra Harstad Håndballklubb.
Hilsen HHK-mamma og sabla stolt av det.
Heretter lover jeg å ta alle mine dugnad med glede.
